Rusreformen: Nå har Ap ballen!

En kronikk av Marte Yri Evensen publisert i Nettavisen 15.04.21.

De tyngste rusmisbrukerne skyves frem i det unyanserte narrativet om at «straff skader». Vi vil derimot si at rus skader: for barn som vokser opp, for enkeltpersoner, familier og samfunn.

Disse har også medvirket i saken:

  • Are Stenfeldt- Nilsen, erfaringskonsulent
  • Joar Kaasa, informasjonsleder i Det Nytter, KRAFT bruker- og pårørendeorganisasjon

Vi støtter intensjonen med rusreformen; at de tyngste skal få hjelp fremfor straff og at vi møter mennesker med respekt, verdighet og et godt tilbud.

Videre mener vi at vi må skille mellom de som trenger behandling: unge mennesker som trenger oppfølging og forebygging, og voksne uten rus- og psykiske utfordringer som gjør straffbare handlinger – som bør være straffbare.

Vi mener at vi kan bruke dagens lovverk for å gi flere alternative straffereaksjoner som behandling for de tyngste, som har hatt god effekt.

Forslaget til ny rusreform er en modell som avkriminaliserer bruk og besittelse for alle grupper, og den omfatter alle narkotiske stoffer og har dessuten høye terskelverdier.

Vi er redde for signaleffekten, de langsiktige konsekvensene av en reform med store brukerdoser og fravær av juridiske konsekvenser.

Les også: Sånn endte jeg på gata

Begrenset tilgang til narkotiske midler i samfunnet

Mange oppgir juridiske konsekvenser som avgjørende for å få hjelp eller som grunn for å holde seg unna. Tidligere brukere som kjenner dynamikken i rusmiljøer uttrykker bekymring rundt økning av salg, og utnyttelse av unge og sårbare.

En ruskonsulent sa at hennes brukere ønsket ikke reformen velkommen. De var bekymret for deres egne barn.

Rusreformen handler altså ikke kun om å enten gi juridiske konsekvenser eller ikke, men også om å begrense tilgang til narkotiske midler i samfunnet for å beskytte folket og samfunnet; unge og gamle.

Fra straff til tilfeldig oppfølging?

Rusreformen foreslår at de som blir tatt med rusmidler innenfor en viss mengde til egen bruk – ikke kan straffes. Handlingene vil være ulovlige, men ikke straffbare. Om man ikke møter kan man få et gebyr, men her blir det anledning til å bruke skjønn.

At mennesker med alvorlige rus – og psykiske problemer ikke får oppfølging eller en mer tydelig reaksjon når de blir tatt, opplever vi som tilfeldig og kan forsinke prosessene med å sette inn tiltak. Det er ingen kompetansekrav på de som skal ha samtalen i kommunen. Portugal-modellen har for eksempel mange flere differensierte reaksjoner.

Mange kommuner sliter allerede med knappe ressurser, og det er ikke bevilget ekstra midler til kommunen for å få nye oppgaver. Argumentene om at dagens ruspolitikk har feilet, er bare til dels riktig.

Vi tror at rusproblemet er så komplekst at både helse, sosial, jurister og politi bør samarbeide tett. Å legge opp til at rus kun er en helseutfordring er en overforenkling av et komplekst problem.

Les også: På hvilken side av denne historien ønsker Arbeiderpartiet å stå på?

Er brukermedvirkning alltid forsvarlig?

I Helsedirektoratets «sammen om mestring – nasjonal veileder» for rusfeltet løftes brukeren frem som viktigste aktør, og brukermedvirkning står sentralt. Det er behov for å problematisere begrepet brukermedvirkning.

Tendensen siden 2004 har vært tydelig. Medikamenter erstatter annen behandling og bruken av medikamenter har økt enormt de siste årene, også gjennom LAR (legemiddelassistert rehabilitering) hvor det er en høy grad av sidemisbruk.

Videre rapporteres det om lav grad av psykososial oppfølging og aktivitet i LAR. Mennesker som har opplevd omsorgssvikt, trenger ikke å bli overlatt til tilfeldigheter, men komme inn i en sammenheng, hvor de kan erfare fellesskap, mestring, få styrket identitet og tro på fremtiden, som vektlegges i recovery.

Rusavhengighet er ofte en meget alvorlig og kompleks sykdomstilstand, som kan føre til overdose og død. Å overlate ansvaret til en alvorlig syk person er å fraskrive seg et ansvar.

Folk i hjelpeapparatet har et større moralsk og etisk ansvar for å peke ut en realistisk og god vei. Vi vektlegger brukermedvirkning, men det må være gode behandlingsforløp med rikelig omsorg og støtte som blir fremlagt, og ikke «sprit på resept», ensomhet og enda mer stigma.

Debattforfatterne: Marte Yri Evensen, Are Stenfeldt- Nilsen og Joar Kaasa. Foto: Leif Ingvald Skaug og Torunn Sandbæk

Likegyldighet er den verste straffen man kan få

Vi trenger å styrke det forebyggende arbeidet, og komme tidlig inn med ressurser i skole, hjem og å inkludere foreldrene i arbeidet.

Ungdomskontrakter med påtaleunnlatelse har hatt en preventiv virkning, eksempelvis TIUR-modellen. Her blir ungdom fanget opp og sett.

Sårbare overganger gir også økt risiko for overdose. Ensomhet er livsfarlig og fellesskap livsviktig i denne sammenheng.

Rusreformen legger ikke til rette for det.

Mer tilfeldig oppfølging kan nettopp få alvorlige følger for enkeltpersoner, og pårørende. Som en tidligere bruker sa nylig; likegyldighet er den verste straffen man kan få.

En behandlingsreform – hva virker i rusbehandling?

SP har foreslått en forebyggings-og behandlingsreform. Vi tror på det med riktig innhold.

LAR rommer i dag 8000 personer, og mange vil ut, men får ikke hjelp. Videre har staten vedtatt heroinassistert behandling.

Har vi ikke noe annet å tilby en enda mer rus? Har de store legemiddelfirma, som gir medikamenter til de mest sårbare, belegg for å hevde at medisinering må skje livet ut?

Vi trenger å gjøre mer av det som fungerer og ha fokus på behandling som virker. Mennesker har både fysiske, psykososiale og åndelige behov og mennesker med ruslidelser trenger å bli inkludert i samfunnet, ikke stigmatisert med å få en mengde medikamenter som gjør de enda sykere.

Forsøket i Rotteparken (Alexander, 1977) viser også hvordan rotter alene foretrekker heroin, men i et fellesskap velger de vann. Dette beviser hvordan sosial isolasjon kan være en utløsende faktor i utviklingen av avhengighet.

Det sosialfaglige fokuset i rusfeltet har kommet i skyggen av det medisinfaglige. Vi tror det må til en dreining av narkotikapolitikken, som nå i all hovedsak blir sett på som et isolert medisinsk problem.

At rusmiddelmisbruk defineres kun som et helseanliggende, blir også faglig møtt med kritikk (Skretting & Storvoll, 2011). Ruslidelse er relatert til flere sosioøkonomiske faktorer og et tredje spor i rusmiddelpolitikken vil i følge Skretting måtte inneholde en klar sosialpolitisk tenkning med vekt på integrasjon, sosial inkludering og menneskerettigheter.

Vi mener ettervernet må bli betydelig bedre, men det blir verre ved å gjøre rusmidler mer tilgjengelig i vårt samfunn.

Vår vurdering er at regjeringens forslag til rusreform ikke ivaretar ovennevnte eller skaper et bedre samfunn. Det handler om avkriminalisering av brukerdoser uten bedre oppfølging, samt å kunne bruke disse uten fare for å få striper på rullebladet.

Til dette formålet skyves de tyngste rusmisbrukerne frem i det unyanserte narrativet om at «straff skader». Vi vil heller si «rus skader» for barn som vokser opp, for enkeltpersoner, familier og samfunn.

AP, nå er ballen hos dere!

Andre artikler du kanskje liker

Når alt svikter i rusomsorgen

Når alt svikter i rusomsorgen

For rusavhengige er det helt sentralt at de får rett hjelp til rett tid. Det handler om å få hjelp når man er...